Vi må ta godt vare på våre nye talenter. Og vi må ta vare på opplæringsbedriftene som skaper dem, ivaretar dem, dyrker dem og ferdigstiller dem for et liv i faget!
Frisørbransjen er en betydelig opplæringsbransje. Opplæringsbedriftene våre tar ansvar for overgangen fra skole til arbeidsliv gjennom å sikre de unge rett kompetanse innen fag og forretning. Hvert år utdannes det mellom 250 og 500 svenner i Norge. Antallet har i flere år vært synkende, og er nå på et kritisk lavt nivå i forhold til behovet for nyutdannede i faget.
Mangelen på frisører merkes. Det er hard konkurranse om de flinkeste fagfolkene, etterspørselen er nå større enn tilbudet i store deler av landet. Det må vi leve godt med som bransje, i et velfungerende arbeidsmarked er balansen mellom etterspørsel og tilbud ofte et insitament til å bli enda bedre som bedrift og fagperson.
Men, i jakten på fagfolk opplever vi nå dessverre at en veletablert bransjekultur som sier at "man stjeler ikke hverandres lærlinger" utfordres. Vi ser et økende antall tilfeller der lærlinger lokkes ut av opplæringsbedrifter midt i opplæringsløpet, med løfte om bedre betingelser eller andre goder for de unge. Og vi ser, overraskende nok, at fylkeskommunene tillater slik brudd på lærlingkontrakter uten god begrunnelse for hvorfor.
Dette er alvorlig, for opplæringsbedriften, for lærlingen og til syvende og sist for hele bransjen!
Å være opplæringsbedrift er krevende. Det tar tid og krever både pedagogisk og faglig kompetanse, og det fordrer kontinuerlig oppdatering på læreplaner og kompetansemål. Det er ikke enkelt! Og det er heller ikke lukrativt. Lærlingtilskuddet dekker så vidt basiskostnadene ved å ha lærlinger, men det er ingen tvil om at de fleste opplæringsbedrifter spiser av bedriftsresultatet ved å ha unge i lære, spesielt gjelder det første året av læretiden. Investeringen opplæringsbedriften foretar seg i år én kan til en viss grad dekkes av verdiskapning fra lærlingen år to, selv om dette også er svært varierende.
Uansett; Å være opplæringsbedrift og å ta på seg det viktige bransjeansvaret som ligger i dette, er ikke regningsvarlig dersom lærlingene ikke selv produserer noen inntekter i løpet av læretiden og de følgende årene. Det blinker derfor varsellamper når vi nå ser flere tilfeller der lærlinger blir lokket over til andre bedrifter midt i opplæringsløpet, ofte etter at år én av læretiden er unnagjort og en viss inntektsstrøm er kalkulert inn hos opplæringsbedriften. Da blir tapet enda større, motivasjonen for å fortsette som opplæringsbedrift mindre, en svært kritisk situasjon for faget og bransjen.
For de unge selv, vil også denne typen overganger synes på CV-en, og måtte forklares. Det er absolutt tilfeller der opplæringsbedriften ikke gjør en god nok jobb og lærlingen derfor ønsker å bytte arbeidssted, i slike tilfeller er det selvsagt helt greit. Men, et bytte midt i læretiden eller umiddelbart etter svennebrevet er i havn, og som fremstår som ubegrunnet og illojalt ovenfor opplæringsbedriften, vil ta seg dårlig ut i fortsettelsen.
Vi må ta vare på opplæringsbedriftene våre, de er avgjørende for at bransjen skal kunne overleve som en profesjonell og tillitsvekkende bransje, både for fagfolkene og for publikum.
La oss derfor være enige om at vi beholder den gode bransjekulturen. La oss verne om opplæringssystemet i bransjen, støtte opplæringsbedriftene og ta vare på lærlingene. La oss slutte å "stjele" de aller nyeste fagfolkene, og absolutt slutte å lokke lærlinger ut av opplæringsbedriftene underveis i opplæringsløpet.
"Vi stjeler ikke hverandres lærlinger" er et godt, bærekraftig og edelt mantra for bransjen! Konkurrere om fagfolkene gjør vi best etter at de unge har fått et par år på seg i faget, og bedre vet hva de selv vil og kan!!
